Da Silvas store linlerreter strekker seg ut over veggene som huden til et stort dyr, gjennomhullet av organiske ornamenter, sprukket og opprevet, der flenger i huden avdekker celler med figural aktivitet. Hver celle innholder en historie som påberoper seg narrativ oppmerksomhet. Figurene er fremstilt i flate lag på den taktile overflaten av lerretet, og ivaretar dermed veggens todimensjonalitet. Den grafiske bruken av kontraster, kombinert med ornametikkens sentrale rolle i bildene bidrar til dette. Figurene kan se ut som beboere i de dødes hus, eller i de levendes. I enkelte av de mindre , flerfargede bildene da Silva stiller ut opptrer figurene i organiske kontellasjoner, som synes å representere vekst og liv, eller samfunn. I de større, og langt mer komplekse lerretene brukes sort kull på en absorberende måte som et bakteppe til de lidende massene av figurer som alltid er bundet til hverandre i enorme floker. Disse universalistiske fremstillingene, kombinert med en utbredt grad av middelalder ornamenter minner om Dantes segmenterte Inferno. Likvel er strukturene aldri systematisk organisert, men synes å opptre som et utsnitt, midt i en handling eller i konflikt. I da Silvas taxonomi over udyret anvendes frisen for å utforske det urgamle beistets uhyggelige natur, med referanser til 1400 tallets persiske malekunst. I disse tegningene er figuren avskåret, og vises ikke i noen av bildene som en gjenkjennelig helhet. Det er bare deler og biter av monsteret som vises, og blikket glir gjennom serien på søken etter en logisk sammenfatning av bruddstykkene, eller på flukt fra et stadig mer truende indre bilde. Da Silva vender betrakterens oppmerksomhet mot den helheten som er avskåret fra motivet.

Marianne Berger Marjanovic